JEG ER TILBAKE

  • 31.08.2016 kl. 17:19



Kjære nye og gamle lesere

Jeg er tilbake etter en lang, men veldig viktig pause. Noe jeg har lært i løpet av årene, er å ta vare på egen helse, denne gangen var jeg nødt til å gjøre det. Jeg ønsket å starte med blanke ark så jeg tok valget om å bytte bloggplattform, heretter er jeg å treffe på http://nouw.com/barejea Dere er hjertelig velkommen til å følge meg videre på veien. Jeg vil i tillegg si tuuusen takk til alle som støttet meg her på blogg.no, jeg har kommet i kontakt med så mange flotte mennesker, jeg håper dere har hatt en fin sommer! 

stor klem fra Jea 

I WHIP MY HAIR

  • 05.04.2016 kl. 12:46



SPONSET BEHANDLING

Sist uke var jeg tilbake i favorittstolen min hos favorittfrisøren min Erika hos KAN frisører Vika. Ettersom jeg har satt inn hair- extensions kreves det en del vedlikehold, håret må blant annet heises opp hver 4-6 uke. I tillegg til det farget jeg etterveksten, klippet litt av lengden og gjorde det fyldigere. Nå er håret mitt superfyldig og mykt. Tusen takk til min enestående frisør. 

For å booke time kan dere ringe 22 83 42 83 eller klikke dere inn HER Jeg anbefaler selvsagt avdeling Vika for der jobber Erika, men de er helt supre i de andre salongene også! Du er garantert tipp-topp service og kvalitet.

Hvis du ønsker å ta en nærmere titt og få litt inspirasjon legger KAN frisører flittig ut bilder av sine kunder  HER 


Alle bildene er lånt fra KAN frisører sin instagramside

THE UNDERCUT

En voksende hårtrend vi kommer til å se mye av fremover er "undercut" altså barbert nakke. Jeg syntes det ser så vanvittig stilig ut, men jeg er nok litt pysete når det kommer til "drastiske" forandringer, hehe. Det kule med denne frisyren er at man ikke ser den barberte nakken med mindre du setter opp håret, det er en kul måte å gjøre litt mer ut av frisyren når du ønsker det. 

Bare se her 


 

Og helt til slutt mitt hår etter frisørbesøket 
I`m in love with my own hair....er det lov å si??  8446939024

MALDIVENE

  • 27.03.2016 kl. 19:16



Som nevnt fikk jeg tidenes overraskelse i påskeegget mitt i år, jeg må selvsagt legge til at det ikke er slike gaver vi pleier å gi hverandre til vanlig, for det hadde blitt dyrt! men siden vi har vært kjærester i 2 år i april og har snakket på å dra på en fin sommerferie bestilte søren meg Ivan en 14- dagers drømmetur til MALDIVENE... Det har lenge vært den ultimate drømmereise og jammen blir ikke ønsket mitt oppfylt i år. Vi skal bo på en øy som heter Sun Island Resort, vi får en egen liten privat bungalow på stranda. Vannet er azurblått og stranden kritthvit. 
Kan vel legge til at jeg gleder meg bittelitt... 



Slik så påskeegget mitt ut. Jeg åpnet først en Ole Henriksen dagkrem med solfaktor, noe som skulle være første hint. Deretter fikk jeg et kort der det stod "do you want to run away with me?" og til slutt åpnet jeg en konvolutt med mange polaroidbilder av oss. Det siste bildet i bunken skilte seg ut kan man si, jeg så spørrende på Ivan.. Til slutt viste han meg bestillingsbekreftelsen... Maldivene baby! 


Har dere vært på Maldivene før, tips?

ROLIG PÅSKE

  • 25.03.2016 kl. 20:42



Etter en aldeles nydelig ferietur til Tenerife blir det er rolig påske på oss. Ivan begynner i ny jobb 1 april, så å lade opp batteriene er høyt prioritert. Jeg har fri fra terapien, men gleder meg til å komme i gang igjen. Terapigruppa mi består av mennesker med mange fellestrekk. Vi er like, men også veldig ulike. Jeg har blitt knyttet til gruppa mi, jeg tror at de som sliter med psykisk sykdom får en spesiell tilknytning til hverandre. På gruppa deler vi det mest sårbare av oss selv.  

Som med mye annet går motivasjonen i gruppa opp og ned. Noen dager gruer jeg meg skikkelig til å dra i terapien, men gruppa mi er god å ha, den en trygg. Jeg trenger trygghet. At hverdagen kan humpe litt når man har borderline er ikke rart. Til tider er jeg svært ambivalent. Svart- hvitt tenkning er det mye av. Det er slitsomt å ikke ha stabile følelser til situasjoner, hendelser eller andre mennesker. Det er så lite som skal til for at noe endrer seg og når det har gjort det- er jeg stuck en liten periode. Det pleier som regel å gå over av seg selv, så er det bra igjen. Disse periodene er veldig slitsomme, jeg får lyst til å gå "ut av meg selv" og riste ut de negative tankene mine, men så enkelt er det ikke. Er det noe jeg har lært så er det at psykisk sykdom ikke er frivillig og det er ikke bare å "tenke positivt" som mange sier. Herregud, tenk om det hadde vært så enkelt... sukk...
Jeg fikk tidenes påskeegg i år av Ivan. Jeg er fremdeles i sjokk. I egget lå drømmereisen min- jeg gleder meg til å dele den med dere. Ivan hadde bygget opp en storyline med et par hint, men overraskelsen slo meg allikevel i bakken. Det blir ingen chartertur til Kreta for å si det sånn... hehe.. Ellers i hverdagen bruker vi lite penger, det går som regel i regninger, mat og terapi- så å kunne unne seg en reise i ny og ne er alle tiders. Vi har alltid prioritert å reise, det gir oss mye glede og nærhet, vi opplever mange nye ting og i tillegg har det vært god terapi for meg.

Det er ingen overraskelse at Ivan har hovedinntekten i husholdet. Han har en godt betalt jobb, på bakgrunn av det føler jeg ofte at jeg ikke bidrar nok, men jeg bidrar så godt jeg kan med de pengene jeg mottar i stønad. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan bidra mer, være i jobb igjen og rett og slett føle meg "normal" 

  På grunn av Ivan har jeg fått oppleve mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg. 

Håper dere har en superfin påske og at dere deler den med noen dere er glad i, klem fra Jea 

HILSEN JEA PÅ 12 ÅR

  • 25.03.2016 kl. 15:04

 Den aller første gangen jeg merket at noe ikke var helt som det skulle var på slutten av barneskolen. 

Jeg skulle snart begynne på ungdomsskolen og kroppen var i full utvikling. Jeg var fryktelig lang og slank, kunne minne om ei flaggstang. Jentene i klassen hadde begynt å få moteriktige klær, Miss sixty og Buffalo var det kuleste som fantes. Vi hadde også begynt å eksperimenter med hårfrisyrer, det var både lange og korte versjoner, noen hadde pannelugg mens andre gikk for midtskill. Jeg gikk for både midtskill, sinnssykt kort pannelugg som jeg klippet selv og to tykke blonde striper på hver side av hodet. Ikke lenge etter jeg fikk ny frisyre var det klart for skole-fotografering. Jeg husker den dagen jeg fikk tilbake bildene og alle i klasse skulle bytte bilder for å sette inn i skoleboka. Jeg tror dette var min første dag med skikkelig angst for utseende mitt. Æsj, nå skulle hele klassen se hvor lite fotogen jeg var og det var en skikkelig ekkel følelse. Alle de andre jentene var så søte, ikke rart de mest populære guttene i klassen ville danse roligdans med de. 

I tillegg til sinnssykt kort pannelugg, midtskill og blonde striper hadde jeg også tykke mørke øyenbryn. Ja, mest sannsynlig var det mine greske gener som ga meg disse, jeg hatet det. Etter at noen i klassen fleipet med at jeg hadde gutte-øyenbryn begynte å nappe de, jeg husker jeg lå i fanget til mamma. Mamma var flink og jeg følte meg straks bedre. Det gikk ikke lang tid før jeg begynte å nappe på egenhånd, vips var bryna syltynne. Jeg ble aldri fornøyd. Håret endret jeg med jevne mellomrom. Her om dagen leste jeg et "funfact" i et ukeblad <<I løpet av livet har en kvinne i snitt 150 ulike hårfrisyrer>> Jeg har for lengst rundet 150! 

Jeg fortsatte å henge meg opp i feil ved utseendet mitt. Jeg likte ikke kroppen min. Den passet liksom ikke. Huden min var uren og full av aknearr. Håret, tennene og nesen min hang jeg meg spesielt mye opp i. Jeg har prøvd mange renseprodukter og kurer mot uren hud. Det har nok gjort vondt verre. 

Under oppveksten var jeg et ekstremt sårbart barn, jeg ble utrolig såret av andre sine kommentarer og jeg gråt veldig mye. Noen mente kanskje at jeg var pysete, men jeg var ikke pysete. Jeg var rett og slett veldig engstelig og stresset. Jeg var alltid veldig flau over meg selv, jeg kunne gå flere dager i strekk og skamme meg over noe jeg f.eks hadde sagt eller gjort. Jeg kan til og med i dag tenke tilbake på livet mitt og føle skam. 

Mamma sa alltid at det var hormonene og puberteten som gjorde at jeg var så misfornøyd. Hun ville nok bare trøste meg. Hun fortalte meg at det ville gå over, men da jeg bikket 20 år og fortsatt hadde det like vondt, begynte jeg å skjønne at det ikke var puberteten eller hormonene som var årsaken. 

ÆRLIGHETENS PRIS

  • 24.03.2016 kl. 17:35



Jeg visste at det ville koste mye. Det å innrømme all sorg og smerte, å dele med andre- både kjente og ukjente. Det er jeg ikke forundret over. At jeg skulle bli så sliten var jeg nok ikke klar over. For i det jeg begynte å skrive hentet jeg frem igjen mange minner som jeg hadde fortrengt. Det var veldig ubehagelig. Jeg kan vel si at jeg gikk på en smell- smellen ble så sterk at jeg ikke klarte å skrive om den. Det forklarer mitt sakte men sikkert fravær her på bloggen. Etter en stund ble skyldfølelsen for å ikke klare og opprettholde bloggen min så stor at jeg fikk mye angst. For meg som har borderline skal det veldig lite til før jeg føler meg ubrukelig. Se for deg en person med åpne sår, og så pirker du i såret. Der har du smerten til en med borderline. Mange åpne sår som gror svært sakte. 

Noe jeg alltid har lagt merke til når det kommer til min egen atferd er at jeg ikke har evnen til å opprettholde motivasjonen over tid. Jeg blir fort kritisk til meg selv og mister selvtilitten i den jobben jeg gjør. Bloggen er intet unntak, dessverre. Jeg aksepterer det ikke, men samboer er flink til å minne meg på at jeg sliter med psykisk sykdom og at det er het greit å ha mindre produktive dager og perioder. Jeg vil bare så gjerne bevise for meg selv og andre at selv om jeg er syk så kan jeg være flink til noe. Jeg glemmer fort de gode egenskapene mine. De er dyttet lengst bak i skuffen. 

Sannheten er at jeg blir fort sliten. Jeg faller fort i en depresjon. Noen ganger er alt svart, da tenker jeg at jeg aldri kommer til å få det bedre. Tenk om jeg aldri blir ordentlig lykkelig igjen. Jeg vil glemme det vonde og se det gode. Vær så snill. La meg klare å ta tilbake livet mitt. 

Til tider er jeg jævlig sint for at jeg ikke fikk diagnose før jeg ble 27 år. Jeg føler jeg har så dårlig tid. Alle planene jeg hadde. Jeg er snart 30 år- jeg får panikk av å tenke på det. Jeg skulle så gjerne fått svar mye før. Jeg er faktisk så sliten nå. 
 

HVA KAN DU SOM PÅRØRENDE GJØRE?

  • 23.03.2016 kl. 17:59



Etter å ha fått en mail av en leser bestemte jeg meg for å lage et innlegg om hvordan du som pårørende kan håndtere psykisk sykdom på en sunn og konstruktiv måte. Det er viktig å være en god støttespiller.

Hvis du trenger noen å snakke med kan du ringe Hjelpetelefonen: 810 30 030 (alltid åpent) eller Mental Helses døgnåpne og gratis hjelpetelefon: 116 123

I tillegg kan du kan ta kontakt med helsesøster, fastlege eller en lærer. 

Hva kan DU gjøre?

Kjenner du noen som har det vondt? kanskje du tenker at personen sliter med en eller annen psykisk sykdom. Det er viktig å ikke overse dette. Det finnes masse informasjon på nettet om symptomer og kjennetegn, jeg anbefaler deg å samle mest mulig informasjon om personen du er bekymret for. Er du i tvil eller har spørsmål kan du ringe numrene jeg har notert over. 

Det aller viktigste er selvsagt å snakke med den personen det gjelder, men kanskje du ikke får god respons av den "syke". Du må huske at det å ha det psykisk vondt kan være ekstremt skamfullt. Så mitt beste råd er å snakke fortrolig til personen og vise at du er bekymret. Tillit er veldig viktig. Det kan i tillegg hende at han/hun ikke er klar over egne problemer. Din oppgave er å prøve å få personen til å oppsøke hjelp, jeg vil ikke anbefale deg å bruke trusler. Jeg har for eksempel blitt fortalt at hvis jeg ikke oppsøker hjelp vil personen forlate meg. Oppmuntring og støtte er det beste du kan gi, tilby deg for eksempel å være med hos psykologen eller helsesøster. 

Er du så "heldig" at personen du snakker med er åpen og klar over egne problemer er det mye letter å vite konkret hva du kan gjøre. Hvis personen for eksempel er som meg, har borderline kan du skaffe til veie bøker eller annen form for hjelp som går direkte på diagnosen. Min samboer har kjøpt en bok som heter "Loving someone with borderline personality disorder". Der står det nøye forklart hvordan du som pårørende kan forenkle hverdagen til den syke, men også din egen. Det finnes mange bøker for psykiske diagnoser, jeg anbefaler deg å kjøpe iallefall en bok. Nettet har også vært et godt "hjelpemiddel" for oss. Dog du bør være litt kritisk til kildene. Noe bør man ta med en klype salt. Jeg anbefaler deg spesielt å se bort i fra diverse "forumer" da dette kan gjøre deg mer forvirret eller i verste fall gjøre at du danner deg et feil bilde av psykisk sykdom. Folk på forumer har som regel sterke meninger og skriver uten å tenke seg om. Jeg husker fortvilelsen min da Ivan hadde søkt opp borderline på et forum, og for å si det sånn, der stod det alt annet enn støttende ting. Ivan som "nybegynner" som pårørende leste blant annet at å være i et forhold med noen som har borderline er helt umulig og at du kommer til å bli ødelagt av det. Dette er på INGEN måte et faktum. Å lese alt det vonde folk skrev om lidelsen gjorde skikkelig vondt. Vi leser IKKE på forumer lenger. Alle er forskjellige, ingen har psykisk lidelse på samme måte. Lær deg å kjenne personen som har det. Det er det viktigste. 

Hvis personen har fått en diagnose er det høyt sannsynlig at hun/han får behandling. Der tilbyr de ofte pårørende-samtaler, både i gruppe og individuelt. Mitt råd er å reise på de!!! Der får du som regel snakke med behandlerne og du får mulighet til å stille spørsmål til andre pårørende. Jeg tror Ivan tok godt nytte av det.

Det krever mye av deg som pårørende, vær klar over det. Men er ikke det verdt det? Å kunne hjelpe den du er glad i. Tålmodighet, empati, støtte og tillit er bare et par ting du bør vise. Du vil sikkert bli sliten av å være til stede, det kan hende du selv får det vondt av å se den som er deprimert, det er lov. Du er et menneske på lik linje som alle andre. Ofte trenger pårørende behandling for å kunne pleie den syke best mulig, det er ikke et nederlag om du skulle ønske det. 

Jeg har ei venninne som under en veldig tung periode tok godt vare på meg, hun ringte, besøkte meg, sendte oppmuntrende tekstmeldinger, klemte og trøstet, tok meg med ut, kjøpte med blomster, laget mat og mye mer. Det kan hende at vennen din ikke blir friskere av det, men det viser medmenneskelighet og kjærlighet- noe som er veldig viktig å få, spesielt i tunge periode. Thea, tusen takk for det du gjorde for meg. 

Begynn i det små. Ta små steg, bli kjent med depresjonen og alvorlighetsgraden. Ikke ta noe forgitt. Vær på vakt, se opp for varseltegn som disse:

redusert konsentrasjon og oppmerksomhet

redusert selvfølelse og selvtillit

skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse

negative og pessimistiske tanker om fremtiden

tretthet, initiativløshet og beslutningsvegring

tanker og planer om selvmord

søvnforstyrrelser

redusert eller økt appetitt

angst

kroppslige smerter eller uro og rastløshet

isolering

selvskading

endring i adferd for eksempel sinne

 

Jeg håper dette kan være til hjelp for deg!

 

DETTE MÅ DU IKKE SI TIL EN SOM ER DEPRIMERT

  • 22.03.2016 kl. 13:48



SORG

Sorg er noe alle mennesker føler. Noen mer, andre mindre. Det er mye som avgjør hvor sterk sorgen føles og hvor lenge den varer. Sorg er ikke frivillig. Den kan man ikke skru av. 

Jeg har diagnosen borderline. Det innebærer at mine sorgprosesser som regel er lengre og tyngre enn andres. For meg blir sorgen til en depresjon. En vondt periode med mye smerte. Jeg har møtt mange mennesker som ikke forstår. Jeg har blitt fortalt mye vondt av mennesker som har vært i livet mitt. Dette er i tillegg mennesker som ikke har følt min smerte, men som har meninger om hvordan jeg bør takle sorgen min. 

1.) Å leve med borderline innebærer en del sterke reaksjonsmønstre. Det å bli forlatt eller avvist er min aller STØRSTE frykt. For 3 år siden ble jeg dumpet på en veldig brå og vond måte. Personen som forlot meg presterte å fortelle meg at det var positivt at jeg ble dumpet på sommeren, for da var det lyst og varmt ute, det var verre å bli dumpet på vinteren. For meg ga dette ingen mening. Sorg er sorg uansett hvilken årstid jeg blir utsatt for det. Sorgen ble forøvrig med meg hele sommeren, høsten og halve vinteren. Jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor og at den andre personen mente at sorgen min ikke var rettmessig. Det han ikke vet er at jeg havnet i en tung depresjon som preger meg den dag i dag. Prøv å forstå den andres sorg, forstå at sorgen er individuell. Det er sinnsykt vondt når andre mennesker ser enkelt på det som for meg er uutholdelig. 

2.) Samme periode som nevnt over gråt jeg naturlig nok veldig mye til venner og familie. Det er som om jeg ikke har den mekanismen som slår av sorgen. Jeg gråt flere ganger om dagen i mange måneder. Jeg begynte selvsagt å lure på hvorfor jeg tok det så tungt og hvorfor tårene ikke tok slutt. Dette var i tillegg før jeg visste at jeg hadde borderline. Etter å ha lest mye om diagnosen min forstår jeg det mye bedre. Jeg var ikke i nærheten av å slippe sorgen da menneskene rundt meg begynte å si at nå hadde jeg grått nok, jeg hadde sørget en måned og det var ikke noe mer å sørge over. Disse ordene traff meg tungt i hjertet. Jeg følte meg igjen helt alene og ikke forstått. Dette var mennesker som ikke kjente på min smerte, de snakket ut i fra sin egen terskel. Jeg ble etter en stund fortalt at jeg måtte ta meg sammen. Vær så snill, aldri si dette til noen som sliter psykisk. Det fører ikke til annet enn at personen begynner å skamme seg over egne følelser. Jeg forstår at man som pårørende kan bli sliten og forvirret- det er lov å sette grenser. Det viktigste er hvordan man setter de. Å fortelle andre at de ikke trenger å føle sånn eller sånn, på bakrunn av noe som har hendt er helt feil. Ofte når barn blir lei seg forteller foreldrene at barnet ikke trenge å være trist. La oss for eksempel si at barnet ditt har mistet favoritt-bamsen sin. Du som voksen tenker kanskje at det ikke er noe å være så trist for, men for barnet ditt betyr dette mye. Å fortelle barnet at det skal slutte å gråte eller få en ny bamse stopper opp den naturlige sorgprosessen. Barnet kan blir forvirret over egne følelser hvis dette skjer gjentatte ganger. Fortell heller at du forstår at det å miste bamsen gjorde vondt. Finn ut hvorfor det er så trist og hva du kan gjøre for å hjelpe, men ikke si at det ikke er noe å være lei seg over. Slik er det med mange som har borderline også. Du trenger ikke forstå sorgen, men aksepter at den er der. Vis at det er lov til å ha det vondt og at du er der underveis.  

3.) En av mine aller nærmeste venninner var så forundret over at jeg hadde forandret meg så. Hun fortalte meg at da vi ble venninner så var jeg så sprudlende og glad. Vi festen veldig mye sammen. Etterhvert som depresjonen tok tak i meg ble det mindre festing og tyngre stunder. Det som såret meg mest var at det på en eller annen måte ble brukt i mot meg. Jeg forklarte at det var sånn det var å være deprimert. Man mister livsgnisten og latteren sitter ikke lenger så løst. Er du forunderet over det? Jeg tror de fleste forstår at det er slik det er. Ikke fortell en som er deprimert at hun/han har forandret seg. Ikke få personen til å føle ubehag på grunn av det. Ville ikke en som fikk kreft forandre seg under sykdommen? Hjelp heller med å få frem igjen det beste i vennen din. Aksepter at ting har forandret seg. Kanskje du er nødt til å bytte ut festlørdagen og vinflasken med en kleenex-pakke og gode klemmer.

4.) Jeg har skrevet om fortiden min med selvskading. Jeg forstår at dette kan være et skummelt tema for mange- ikke minst for de som sliter med det. I løpet av årene med selvskading har jeg fått mange kommentarer slengt mot meg. Ord som har såret ekstremt mye. Jeg mener det handler om å tenke som om før man uttaler seg. En jeg en gang var kompis med så kuttene på armen min, uten å nøle spurte han høyt med et smil om munnen om jeg hadde kutta meg for Justin Bieber. Dette fikk selvsagt alle de andre med seg og det ble rettet oppmerksomhet mot meg. Jeg forstår du er redd, kanskje du syntes det er ekkelt. Det er helt okey, men husk på at å selvskade seg medbringer mye skam og smerte. Vær varsom for hvordan du snakker om det. Dere tror kanskje personen jeg skriver om var 14 år når dette skjedde? FEIL, han var 27 år. Samme person viste meg en gang et bilde på telefonen sin av en person som hadde selvskadet seg. Han lurte på om jeg ble trigget av det jeg så. Å bli tatt på alvor er svært viktig for de som har det vondt. Jeg får ikke sagt det nok. Tenk deg om! 

5.) Det siste punktet består av ting jeg har blitt kalt av mine nære relasjoner (fra fortiden) Hitler, nazi, psyko, terrorist, jeg har blitt fortalt at det er verre å være sammen med meg enn å bli utsatt for vanntortur. Jeg har blitt fortalt at ingen kommer til å holde ut med meg. At jeg bør skamme meg på grunn av arrene mine. Jeg har blitt fortalt at barna mine kommer til å skamme seg over mammaen sin på grunn av fortiden min og dette ble jeg fortalt den gangen selvskading stod i som værst. Ja, listen er lang. Det har vært helt forjævlig å høre dette- ordene har grodd inn i hjernen min. Jeg tenker ofte på det. Ord kan skade mer enn du tror. Mange retter fokus mot fysisk misbruk. Du ser blåmerket- du ser smerten. Ord kan også bli til misbruk, men det er det vanskeligere å oppdage for blåmerkene er innvendige. Jeg begynte til slutt å tro på alt, tro på at jeg var roten til alt vondt. At ingen ville holde ut med meg. At jeg var gal. Men i skrivende stund sitter jeg i leiligheten til meg og Ivan. En gutt jeg er så heldig å få ha i livet mitt. En som har bevist for meg at jeg verken er gal eller burde skamme meg. En som elsker meg for den jeg er. 

Jeg forventer ikke at pårørende er supermennesker. Det er lov til å feile. Jeg forstår at det ikke er enkelt å vite hvordan man skal takle alle situasjoner. Med dette innlegget mener jeg ikke å rette kritikk mot de som er pårørende. Jeg ønsket å dele spesielt vonde hendelser for meg som sliter med psykisk sykdom. Det er mye skam forbundet med å være deprimert. Å bli kaldt stygge ting og oppleve at sykdommen blir "brukt i mot meg" har bare gjort skammen større. Du kaller ikke en som sliter med selvskading for gal, gjør du vel? 

FRASTJÅLET TID

  • 21.03.2016 kl. 16:16



Jeg velger å dele en gammel tekst i dag, for meg er dette et viktig tema. Mange år har gått- de har vært fylt med ensomhet, uvitenhet og redsel. 

Jeg kom i kontakt med psykiatrien for første gang da jeg var 19 år, det var i 2008. Omsider fikk jeg time på dps Gjøvik hos en psykiater. Jeg husker jeg fikk et skjema på forhånd som jeg skulle krysse av, dette skulle hjelpe til med å kartlegge problemene mine, videre fikk jeg en helt enkel utredning. På denne tiden syntes jeg det var veldig vanskelig å gå hos psykolog og det var nok vondt å innrømme at ting var tungt. I tillegg fikk jeg en psykolog som knapt snakket norsk, det gjorde kommunikasjonen svært vanskelig og anstrengt. Kort tid etter sluttet jeg da det ikke var muligheter for å få ny behandler. Jeg jobbet meg igjennom spiseforstyrrelse og selvskading og etter et år var jeg "frisk", jeg trodde i iallefall det. Det skulle gå tre år før jeg for annen gang måtte kontakte psykolog. Det var det min daværende fastlege S som gjorde, som jeg har skrevet tidligere ble jeg ikke tatt på alvor av S og jeg måtte gjentatte ganger be henne om å få psykolog. Det aller første møte mitt med S endte med en resept på antidepressiva og en post-it lapp med bøker for selvhjelp skrevet ned. Mitt spørsmål er da, hvordan i alle dager kan en fastlege skrive ut medisiner når hun ikke en gang vet hva som feiler meg eller hvilken diagnose jeg har? For alt hun vet kunne jeg ha slitt med noe fysisk, det ble ikke foretatt en eneste prøve for å finne ut av det. Jeg tok ikke i mot resepten da jeg ikke visste noe om antidepressiva og var i tillegg veldig skeptisk. S fortalte meg at jeg ikke blir tatt på alvor hvis jeg ikke begynner med medisiner, så etter en stund begynte jeg. Jeg slet veldig med selvmordstanker og selvskading, dette var det helt umulig å snakke med fastlegen om, kommunikasjonen var vanskelig og språket tungt å forstå. Jeg husker jeg en gang satt på kontoret hennes og hun mente at jeg var kranglete, at en lege i det hele tatt kan konfrontere en pasient som sliter psykisk med å si "har du noe i mot meg Jeanette?" er for meg helt hårreisende. Etter den hendelsen tok jeg med mamma, all trygghet var borte når det kom til det legekontoret. Etter en stund med venting fikk jeg behandler på dps Gjøvik, jeg fikk utdelt en sosionom.

Jeg husker jeg stusset på dette. Jeg slet med mye selvskading og humøret mitt gikk opp og ned, jeg trengte noen som virkelig hadde kompetanse til å utrede meg. Jeg ble fortalt at sosionomen skulle hjelpe meg med praktiske ting når det kommer til nav, økonomi og slike ting. Det var ikke det jeg trengte. Jeg trengte hjelp til å kontrollere selvskadingen og forstå hvorfor jeg gjorde det, men sosionom ble det for det var ikke nok kapasitet ble jeg fortalt. Jeg ønsket å gi opp, jeg ville ikke leve lenger. Til tross for de tankene møtte jeg selvfølgelig opp på dps Gjøvik. Sosionom A tok meg i mot, også denne gangen ble det kun gjort en enkel utredning og det var ikke lett å si hvilken diagnose jeg landet på. Jeg husker jeg en gang ble fortalt at jeg hadde bordeline. Sosionomen jeg fikk utdelt fortalte meg en gang at hun ikke hadde hatt tidligere pasienter som slet med selvskading, så hun visste ikke helt hvordan hun skulle jobbe med meg, på et tidspunkt ble jeg fortalt at jeg var en forsøkskanin for henne. Kan en som jobber på dps si det? Kan en i helsevesenet få en pasient de ikke kan hjelpe fordi de ikke har rette utdanningen? Dette tok jeg opp med legen og dps Gjøvik, men ikke ting kunne gjøres. Jeg fikk faktisk ikke bytte behandler. Forholdet mitt mellom A var dødfødt rimelig kjapt. Det å være pasient og høre at hun som skulle behandle deg ikke hadde kompetanse nok til å gjøre det skremte vettet av meg, tryggheten ble nok en gang revet fra meg. Med A var det aldri en god tone, jeg syntes at hun behandlet meg dårlig, jeg følte at hun så ned på meg. Jeg var åpen med henne og fortalte at jeg syntes hun var litt hard mot meg og at jeg ikke følte meg trygg, men ingen ting ble gjort med det og det hele ble en stor krangel. Jeg husker jeg dro hjem den dagen og tenkte at nå gir jeg opp. Mamma ringte noen som jobbet innenfor psykiatrien, de mente vi burde sende inne skriftlig klage på bakgrunn av S og A. Pappa ringte rundt til psykologer i Norge og spurte hva han kunne gjøre. Alle var desperate den tiden, alle ville jeg skulle få hjelp, at jeg skulle bli tatt på alvor. Selvskadingen, stresset og angsten økte mer og mer, jeg var ikke i nærheten av å bli bedre. Jeg visste jo ikke en gang hva borderline var og ikke fikk jeg behandling for diagnosen. 

I tillegg til å gå på dps Gjøvik hadde jeg også helsehjelp i kommunene, dette var en person jeg dro til for å få tettere oppfølging. Jeg har ikke telling på hvor mennesker jeg har måtte knytte meg til i løpe av disse årene, men det er mange. Det og være så deprimert og møte så mange nye mennesker var svært tungt, dette var i tillegg mennesker som etter en stund forlot meg til fordel for nye jobber og utdannelse. Jeg måtte hele tiden forholde meg til nye mennesker, historien min måtte jeg fortelle igjen og igjen. Jeg må understreke at for meg er det å føle trygghet kjempe vanskelig og det ble på ingen måte bedre av å måtte tilknytte meg til nye mennesker så ofte. Daglig var det en kamp mot selvskading og depresjon, jeg husker jeg var fryktelig sint og urolig på denne tiden. Noe jeg ikke syntes er rart. Når jeg tenker tilbake på alle de strevsomme stundene med helsevesenet begynner jeg å gråte. 

Sosionom A sluttet etterhvert på grunn ny jobb og psykiatrisk sykepleier R kom inn i bildet, også denne gangen hadde jeg bedt om en som kunne utrede meg, men jeg fikk ikke det. Nå hadde det gått over fire år siden jeg ble henvist til dps Gjøvik og jeg hadde på ingen måte følt trygghet eller forståelse for hva som feilet meg. R var veldig snill, jeg husker hun var den første jeg følte meg trygg på, jeg var så takknemlig for at jeg hadde fått henne som terapeut. En stund ut i behandlingen sa R til meg at hun syntes jeg burde få en ordentlig utredning, men at hun ikke hadde utdanning nok til å gjøre det. Ikke fikk hun en psykiater til å gjøre det heller, så det eneste vi hadde å jobbe ut ifra var en gammel borderline diagnose. Også denne gangen følte jeg at vi ikke kom noen vei, men i motsetning til før hadde jeg iallefall en behandler som ga meg trygghet. 

Våren 2014 valgte jeg å flytte til samboeren min i Oslo, jeg ble overført til dps Vinderen. I den forbindelse fikk jeg med meg epikrisen min fra dps Gjøvik og hva var det jeg så? 3-4 forskjellige diagnoser var notert ned, det var en jeg spesielt bet meg merke i- dysmorfofobi. Hva var det? og hvorfor hadde jeg ikke fått beskjed om den? Det viser seg at i 2008 hadde psykiateren gitt meg diagnosen dysmorfofobi. Går det an? Det er ikke før nå i 2015 jeg vet hva det er og kan få hjelp for lidelsen. Jeg er forbannet over alle årene som har gått uten hjelp. Og at ingen av de mange terapeutene min tok tak i denne diagnosen.  

 Jeg så frem til ny start med et nytt hjelpeapparat. Også denne gangen fikk jeg et skjema jeg skulle krysse av på forhånd, jeg husker jeg satt der med et stort håp om å endelig få hjelp. Denne gangen fikk jeg en psykolog og ikke nok med det hun var svært dyktig. Mitt første møte med L var fint, vi startet umiddelbart på utredning. Jeg var hoppende glad da jeg forlot henne, for nå visste jeg at alt skulle bli bra. Jeg fortalte venner og familie hvor heldig jeg var, endelig etter så mange år hadde jeg fått en psykolog som ikke var som de andre. L var seriøs, dyp og engasjert. Jeg ble trygg. 

Med tungt hjerte fikk jeg beskjed etter 3 uker at L var sykemeldt, de måtte derfor sette utredningen min på vent og finne en vikar. Jeg tenkte hele tiden at L skulle komme tilbake og da skulle vi fortsette utredningen. Det skjedde aldri. I det øyeblikket følte jeg at jeg hadde mistet det eneste håpet jeg hadde og den eneste personen som kunne hjelpe meg. Jeg hadde et stort ønske om å bli frisk, så også denne gangen bet jeg i det sure eplet og ga den nye terapeuten en sjanse. Dere kan vel alle gjette hvordan det gikk. Jeg skal ikke lyve til dere og si at jeg var super motivert og åpen mot den nye behandleren, men det er vel ikke så rart? Den nye terapeuten min var på min alder, kanskje et par år eldre. For meg føltes forholdet våres ut som et vennskap. Det var dødfødt. Ikke fortsatte hun utredningen heller. En time i uken gikk jeg hos henne og vi bare pratet. Jeg trengte ikke å prate, jeg trengte svar fort som fanden. På bakgrunn av den løse borderline diagnosen min ble jeg etterhvert henvist videre til Ullevål sykehus. Jeg ble fortalt at jeg hadde kommet inn hos spesialistene og at alt skulle bli bra. Det terapeuten min glemte å nevne var at jeg måtte gå igjennom en lang utredning før jeg fikk svar på om jeg fikk plass på avdelingen. Jeg var så ufattelig redd for at jeg ikke skulle få plass og at de ikke kunne hjelpe meg. Og vente på svar var et rent helvete og jeg tenkte det verste. Jeg var utslitt, jeg var lei og håpet mitt ble mindre og mindre. Etter to mnd fikk jeg beskjeden jeg lenge hadde ventet på, det var den nye terapeuten min E som ringte, jeg gråt av glede, jeg gråt av tretthet. Nå kunne jeg endelig med 100% sikkerhet vite at jeg hadde bordeline. På Ullevål stortrives jeg og hver dag er jeg takknemlig for den hjelpen jeg får. 

Jeg går i krig mot helsevesenet i Gjøvik. Dere tok så mye av tiden min. 

Jeg har hatt 3 fastleger, 3 terapeuter på dps, 2 hjelpere fra akutt-teamet, 2 kontakter fra kommunene og vært i møte med utallige turnusleger og sykepleiere på legevakten. Jeg har blitt tråkket på og oversett, jeg har vært en kasteball, jeg har blitt nektet innleggelse av flere leger, jeg har blitt sett ned på av leger som måtte sy meg, jeg har fått kjeft, jeg har fått beskjed av leger at jeg bør skamme meg for at jeg påfører de rundt meg smerte på grunn av selvskading, jeg har ikke blitt hørt. 

Er dere klar over hvor skadelig dette har vært? hvor redd jeg var? hvor mange ganger jeg har ville gitt opp livet? Jeg har hatt dysmorfofobi og bordeline i mange år uten å vite om det eller fått riktig behandling for det. Jeg har blitt møtt med fordommer og jeg har blitt avvist av helsevesenet på Gjøvik. Jeg står fremdeles på to bein, men det er bare såvidt. 

Men det var noen som så meg og de fortjener all ros de kan få. Kjære sykepleier som holdt meg i hånden da jeg måtte sy, kjære sykepleier som tørket tårene mine og sa at jeg var sterk, kjære turnuslege som hørte på meg da jeg ba om innleggelse, kjære akutt-team som tok vare på meg helt i starten, kjære R på dps du hjalp meg enormt mye og kjære alle som jobbet på psykiatriskavdeling på sykehuset Gjøvik, dere passet godt på meg!

VACATION

  • 18.03.2016 kl. 15:51



Dette var en sååå utrolig etterlengta ferie. Jeg hadde ikke takket nei til å ligget på stranden enda en uke til, men hverdagen hadde andre planer for oss denne gangen. Late dager kom godt med etter en lang, hektisk og tung vinter for oss beggge. Det er fint å kunne pleie kjærligheten litt ekstra også, spesielt når omgivelsene er så vakre som på Tenerife. 

For dere som ikke har vært på Tenerife før, så anbefaler jeg det på det sterkeste. Vi hadde rom med havutsikt og det var så fint å kunne se på solnedgangen fra balkongen vår. Hotellet hadde oppvarmet basseng og boblebad, så det var fult mulig å kjøle seg ned i solsteken. Denne gangen valgte vi All Inclusive, noe vi ikke angrer på. Maten var god og varrierede. Alt fra asiatsisk, lokal til vegetarisk mat ble servert. Ved bassenget ble det  konsumert mange drinker og glass med champagne, aldeles herlig!


Gradestokken viste rundt 25, noe som er en perfekt temperatur. Ikke kjølig, men heller ikke for varmt. Perfekt oppvarming til årets sommerferie. 




Utsikten fra bassenget ♥ 


 

Det var så fint å gå rundt på øya og knipse bilder. Det var så mye fint å se. Havet var nydelig med høye klipper.

♥♥♥

Balsam for sjela 



Nå er det tilbake til hverdagen, noe jeg syntes er svært tungt. Når jeg er på ferie så føler jeg at jeg får litt avstand fra sykdommen. Det er lettere å slappe av og føle seg motivert og glad. Å komme hjem er for all del veldig godt, men hjemme er jeg veldig ofte ensom- jeg sitter i min egen lille tankeboble. Jeg tenker på sykdommen min og hvordan kan kan bli frisk, eller i allefall bedre. Jeg kunne ønske at jeg hadde noen gode svar, jeg får bare ta tiden til hjelp tror jeg. På ferien har Ivan lest boka "Loving someone with borderline personality disorder" en guide utviklet for pårørende. En bok som lærer deg å mestre psykisk sykdom. Tips og triks for å hjelpe den syke, men også deg selv. Det har vært fint å se at Ivan setter seg inn i min sykdom, jeg føler meg mindre alene da. Jeg ser at han er engasjert, han forteller at han forstår mye bedre nå. For å være pårørende og så tett innpå som det en samboer er ikke alltid enkelt. Å se din aller kjæreste slite seg gjennom dager med føleleskaos er ikke lett. Derfor er det fint at det finnes hjelpemidler for de som trenger det. Jeg anbefaler alle som har noen i nær relasjon å samle mest mulig informasjon om deres sykdom, fysisk eller psykisk- det spiller ingen rolle. God kunnskap er svært viktig og det kan være til stor hjelp for deg. Og husk at før du kan hjelpe andre, må du hjelpe deg selv.

For selv om jeg har palmer og vakkert blått hav rundt meg er det dessverre ikke slik at jeg ikke føler på vonde følelser. For tre dager inn i ferieuka kom dysmorfofobien snikende innpå meg og BOM... Jeg følte meg fanget i en virvelvind full av sinte og stygge følelser. Det var grusomt å se seg i speilet, jeg så pluselig så mange feil. Jeg begynte å grue meg for å være ute blant folk, og på hotellet var det stappfult av andre mennesker. Jeg kjente at angsten ble sterkere og sterkere. Fortvilelsen tok totalt overhånd. Vi ble begge rådville. Noen øyeblikk klarte jeg å nyte, det var herlig. Vi så på bildene vi hadde tatt samme dag som speilbilde mitt begynte å endre seg, det var fint å kunne plukke ut noen bilder jeg syntes var fine. Det er da man forstår at det er en tung sykdom, for slik jeg så ut på bildene så jeg ikke ut i speilet. Speilet fortalte meg noe helt annet.

Dagene fremover nå er viktige for meg, jeg trenger ro og hvile, terapien er stengt i påsken, så det er en stund til jeg får snakket med noen igjen. Akkurat nå sitter jeg i psyjen fremdeles. Det frister ikke å ordne seg noe særlig. Energien er ikke så sterk akkurat nå. Jeg vet det vil gå over igjen- jeg gleder meg til det. Frem til da vil jeg sitte å tenke på fine ferieminner, huske på at det kommer bedre dager. 

♥♥♥

God fredag alle

HVOR KAN VI DRA PÅ FERIE?

  • 25.02.2016 kl. 19:11


Jeg har lenge sagt at det er på tide med en ferietur til et varmere strøk. Men er det snart på tide... I disse dager saumfarer jeg og Ivan alle restplasser vi kommer over og vi er nok litt for nølende, for ALLE de beste plassene forsvinner foran nesen vår! Den neste drømmeturen vi finner må vi nok bare booke. Vi reiser i starten av mars og har faktisk vurdert og vente med å booke turen til et par dager før, men det føles så risky! Har dere noen erfaringer med en real hoppe-på-tur? Hadde vi reist i morgen for eksempel så hadde vi fått 8 dager på Lanzarote på et 4-stjerners hotell, for 1998,- Det er jo super BILLIG. Jeg er egentlig veldig spontan og utålmodig, så is i magen er det vanskelig å ha. hehe. 

Jeg er på ingen måte et vintermenneske, så sol og varme kommer godt med nå. Har dere noen erfaringer med syden i mars? Vi har sett på turer til Kanariøyene, Malaga, Costa del sol og rundt omkring der. På grunn av den ustabile verdenen vi lever i så har jeg på ingen måte lyst til å ferdes på et relativt utrygt sted, så i denne omgang må vi utelukke Tyrkia og Egypt. Å reise med angsten oppi halsen er ikke en god følelse og ingen ting jeg vil utsette meg selv for denne gangen. Jeg har vært i Egypt 3 ganger tidligere og det er knallfint der. Alltid utrolig varmt, ingen regn og nyyydelige strender og hav. Det er nesten obligatorisk å snorkle og dykke når man er ved rødehavet. Glad jeg opplevde det før situasjonen ble for ustabil nedi der.

Denne gangen får det bli en kose-seg-tur, ligge langflat på solsengen og nyte varmen. Nå gjenstår det bare å finne den perfekte turen til det perfekte stedet før noen andre gjør det *krysserfingrene*

LONELY HEARTS

  • 24.02.2016 kl. 17:19

I dag er jeg så stolt at jeg tror jeg besvimer. Min kjære venninne Mia-Elise Granlund og hennes kjæreste, musikeren Lars Andre Kvistum har laget en låt sammen. I dag ligger den ute på SoundCloud. 

Låten er i sjangeren Electronic Pop og dere kan høre Mia synge både klassisk og pop-ish i låten. En skikkelig kul kombinasjon. Jeg har alltid visst at Mia har vært en dyktig sanger, men jeg har stort sett kun hørt henne synge klassisk. Å få høre den vakre stemmen hennes på denne måten kan kun beskrives som- WOW! 

Litt om Kvistum, teksten er hentet fra hans facebook side ---- HER

<<Ingen kan vite sikkert hva hans avdøde bestemor ville sagt om hun visste hva det yngste barnebarnet hennes nå gjør med det gamle stueorgelet hennes fra tidlig 1970-tall. Klenodiet fra Bestemors leilighet i Oslo er ett av mange keyboard og synthesizere som Kvistums musikalske fingre kjæler liv i. Noen av instrumentene er vintage i ordets beste betydning, men andre er rett og slett utdaterte, gårsdagens siste skrik. Men det musikalske potensialet er uansett der, klar til å bli utforsket.

Lars André Kvistum er respektert, hardtarbeidende studio- og livemusiker. Du kan høre ham på alt fra Eva and the Heartmakers radiovennlige popplater til produksjoner signert TNTs legendariske gitarist, Ronnie le Tekrø. På scenen kan du oppleve Kvistum som fast inventar i bandet Silver Street.>>

Låten kan dere høre ved å klikke på linken nedenfor:

Lars Kvistum- Lonely Hearts Feat. Mia- Elise Granlund 

Spennende låt, ikke sant?

INTERVJU PÅ SIDE2

  • 16.02.2016 kl. 22:34

Jeg er psykisk syk. Dere som har lest bloggen min vet det. I det jeg begynte å blogge sluttet jeg å skamme meg. Det er ikke lettere å være psykisk syk, men jeg har sluttet å være redd for å bli dømt. Jeg leter etter en mening i alt det vonde, jeg ønsker at all smerte skal være verdt det- det er det om jeg kan hjelpe andre der ute. Jeg tror jeg kan. Jeg tror jeg allerede har det.

Her om dagen ble jeg intervjuet av Kjersti fra Side2. I dag kan dere lese om det. Psykolog Finn Skårderud deler sin erfaring med dysmorfofobi og jeg deler min historie. Jeg deler av mitt innerste inne. Jeg gjør det for å øke forståelsen rundt psykisk sykdom.

Trykk HER for å lese min historie ♥

TANKEFULL

  • 15.02.2016 kl. 19:06


Jeg klarer å smile når jeg må. Dette bildet tok Ivan av meg på valentinesdagen, det var en god dag. Jeg elsker kjærlighet- jeg elsker gode følelser. Jeg smiler når jeg ser Ivan.

Det har gått tre uker nå, det har vært tre uker som har vært fylt med engstelse, angst, sorg og tomhet. Jeg tror det begynner å bli litt bedre nå, men jeg vet ikke. Hvorfor det har vært slik kan jeg ikke forklare, jeg tror det er noe av det tyngste. Jeg vet hva jeg føler og jeg vet hva jeg tenker, men jeg vet ikke hvorfor. Hjemme har det stått stille. Oppvasken og klesvasken har hopet seg opp, det har vært tungt å gjøre de enkleste tingene- det er slik det er bare.

Samboer har tatt i et ekstra tak. Takk. Jeg har trengt ro rundt meg, og det har jeg fått. Jeg ser at Ivan har det tungt når jeg har det vanskelig, det gjør vondt. Allikevel har vi delt mye kjærlighet, jeg har trengt han rundt meg. Jeg har sett mange serier, det syntes jeg er koselig. Det gir meg et pusterom- jeg kan "forlate" min verden og forsvinne i en ny en. Det føles litt lettere. Det sosiale har vært minimalt, faktisk så har det vært helt stille. Jeg har møtt opp i alle terapitimene mine, det har vært fint. Jeg føler iallefall at jeg mestrer det. Terapien er en viktig del av å bli bedre- uten den hadde jeg nok ikke kommet meg opp igjen. Jeg er ikke helt på topp igjen, men jeg tror jeg er på vei. Jeg håper ♥ ♥ ♥

Jeanette Amundsen

Hei alle sammen! Det er på høy tid at vi ufarliggjør psykisk sykdom. Samfunnet vi lever i er på vei i feil retning, generasjon prestasjon tar totalt overhånd! Lyst til å vite hvordan det er å leve med psykisk lidelse og hvilke utfordringer jeg møter på? Vær med meg å bygg opp et åpent og trygt samfunn. Kontakt meg på: jeanette.amundsen87@gmail.com

Søk i bloggen

toppliste for bloggere - ToppBlogg